Om usikkerhet og sosial angst

19 kommentarer
Personlig
Carina Behrens, carinabehrens.com

Er det én ting mange ikke vet om meg, som jeg egentlig aldri har pratet/skrevet så høyt om, så er det hvor usikker jeg var da jeg var yngre. Hvor usikker jeg fortsatt er til tider. Da jeg vokste opp led jeg av ekstrem sosial angst. Altså, jeg var ikke litt usikker som alle tenåringsjenter er på et tidspunkt, jeg var ekstremt utrygg, på både meg selv og alle andre.

I dag tror jeg mange, når de møter meg, synes jeg er åpen, sosial og til og med litt artig, og kanskje en anelse rar. Og for det meste er jeg åpen og sosial og til og med artig og kanskje en anelse rar. Men den indre stemmen som forteller meg alt jeg burde gjort og sagt annerledes er fremdeles tilstede. Den stemmen som sier at alt jeg sier og gjør er teit.

Det tok meg mange år å vokse ut av den verste usikkerheten. Jeg husker jeg pleide å tro at det aldri ville komme en dag der jeg ville klare å være meg selv 100 prosent og ikke bry meg om hva andre syntes, å ikke være så nervøs for om folk likte meg eller ikke.

Etter nesten 28 år begynner jeg å nærme meg det punktet.

Det er ikke så ille nå lenger. Jeg avlyser ikke planer fordi angsten tar over. Jeg får ikke angstanfall når det er for mange nye mennesker og jeg er ganske sosial og åpen for nye mennesker og opplevelser. Men det har ikke alltid vært sånn, og det har tatt meg lang tid å bli den sosiale og oppegående Carina jeg er i dag.

Og det var bare det jeg ville si. Det kan bli bedre. Det kan bli enklere og det kan til og med bli morsomt. Det gjelder å fortsette å jobbe med deg selv, fortsette å gjøre de tingene som er aller skumlest, og gjøre de om og om igjen til de en dag plutselig ikke kjennes så skumle lenger. Det gjelder å prøve så godt du kan å ikke bry deg om hva andre tenker og tror. Om de liker deg, kjempeflott. Gjør de ikke det, deres tap. Du kan ikke bli likt av alle.

Du kan ikke bli likt av alle… og det er helt greit.

Så lenge du liker deg selv ☻

Skribenten

Med en bachelor i journalistikk og visuelle medier har Carina klart å forville seg inn i den digitale verdenen, der hun trives best.

19 kommentarer

  1. Veldig fint innlegg, og oppmuntrende for andre. Jeg ser deg jo som denne kule, morsomme og sosiale dama, og jeg beundrer deg for alt du har fått til! En fin ting å ta med seg, når man har hatt det sånn, men kommet seg videre slik du har gjort, er forståelsen man har for andre i samme situasjon. Du er alltid forståelsesfull, full av omsorg og kloke ord. <3 Og så så utrolig pen, da! <3 Stor klem

    • Carina Behrens sier

      Takk U ❤︎ (Jeg liker at ingen vet hvem du er, men at jeg gjør det. Som vår egen, lille hemmelighet!) Du er så fin og god, love you!

  2. Veldig fint innlegg! Jeg har ikke en gang tenkt tanken på at du har hatt det sånn, for du virker veldig utadvendt og så trygg i deg selv! Du er god <3 Jeg tror også at ting blir bedre til slutt, men det skremmer meg at det kanskje tar lang tid å komme dit jeg vil. Jeg har ofte lurt på om jeg har sosial angst, men tror nok bare jeg er veldig usikker på meg selv og veldig sjenert. Men på dårlige dager føles det så jævlig, og jeg kan ikke nok om sosial angst til å vite om det er det jeg har. Men det er vel kanskje ikke så viktig å finne et skikkelig navn for det heller? Jeg tenker at angst er en del værre en det jeg har, for på gode dager går jo ting ganske fint. Og herregud, jeg er jo ikke tjueto enda en gang, og det er sikkert normalt å overtenke alt og bli litt nervøs og å være usikker på seg selv. Jeg har tenkt de siste årene at jeg har forbedret meg mye, men samtidig så føler jeg at jeg er akkurat den samme som jeg var på ungdomsskolen.. F.eks. når det kommer til det å lage videoer (som jeg ikke turte før. da slettet jeg dem dagen etterpå), så tør jeg det nå, og først tenkte jeg "hey, så flink du har blitt!", men jeg tror at grunnen til at jeg tør det er at nå går jeg ikke på skole, og nå møter jeg ikke mennesker så ofte som jeg gjorde før. Hadde jeg bodd på internat sånn jeg gjorde før, tror jeg ikke jeg hadde turt det. Så jeg er redd jeg kanskje er litt stuck der jeg var for en del år siden. Jeg er kanskje ikke usikker på de samme tingene som i niende, men det kommer liksom alltid nye utfordringer/situasjoner som kan være vanskelige. Men jeg prøver bare å tenke at sånn er jeg bare, og så prøver jeg å utfordre meg selv hele tiden. Sånn som du sier, at man må gjøre ting man synes er skummelt, helt til det plutselig ikke blir så skummelt mer. Men i blant synes jeg det er vanskelig, for ofte føler jeg ikke noe særlig forbedring. Men det tar nok bare litt tid. Det blir nok bedre til slutt! :) Igjen; veldig fint innlegg <3 (og hey; for en babe på bildet!!)

    • Carina Behrens sier

      Jeg skjønner veldig godt hva du mener, men som du sier, jeg tror ikke det er så viktig å ha et navn på det. Jeg har aldri fått en diagnose på sosial angst, men har forstått i ettertid at det var det jeg sleit med. Og så klart finnes det ulike grader! Jeg, som deg, føler noen dager at jeg kunne tatt over verden, at jeg har overkommet alle problemer og alt er i orden igjen, men så våkner jeg kanskje allerede dagen etter og det føles som om jeg er tilbake på ungdomsskolen igjen.

      Fortsett å lage videoer, hver så snill. Jeg synes du er SÅ fin og flink og kul, og drit i hva andre tenker. Fortsett å utfordre deg selv og gjør de skumle tingene. Og de gangene det blir for vanskelig, ikke stress om det. Da tar du deg tid og venter til neste gang en mulighet dukker opp. Kanskje er du i litt bedre sinnsstemning for å utfordre deg selv, da :) Vi kan ikke være like tøffe HELE tiden, men innimellom må vi bare late som vi er litt tøffere enn vi egentlig er ❤︎

      Jeg synes du virker kjempesøt og herlig og bra og hadde vi bodd i samme by så skulle jeg lett tvunget deg med på masse skumle greier, så kunne vi vært redde sammen ❤︎

  3. Først: OMG for et fint bilde av deg!

    Så: Du er så sterk og modig som deler dette <3 Du er fantastisk!

    • Carina Behrens sier

      Tror det er mange som kan kjenne seg igjen. Takk ❤︎

  4. Tror så mange føler det sånn i større eller mindre grad, men nesten ingen snakker noe om det. Så flott at du skriver! Også vil jeg si at jeg synes du er kjempekul :)

    • Carina Behrens sier

      Ja, jeg tror du har helt rett, er nok mange flere som tenker sånn enn som vil innrømme det. Derfor desto viktigere å snakke om det :) Og tusen takk, hyggelig å høre ❤︎

  5. Herre. Så utrolig fint skrevet. Eg kjenne meg SÅ igjen. Minus det at eg ikje e fullt så usikker nå. For det e eg. Eg e ikje komt der du e ennå. Men eg har troå nå på at eg ein dag gjør det, TAKK.

    • Carina Behrens sier

      Tusen takk ❤︎ Og JA, klart du kommer dit en dag! Jeg har trua og det er godt å høre at du også har det!!

  6. Jeg er imponert. Har selv en usynlig kronisk sykdom. Syntes ikke utenpå. Blogger åpent om det. Les om du vil. Lykke til.

    • Carina Behrens sier

      Absolutt, det skal jeg gjøre! Og lykke til du også :)

  7. Først av alt, så ekstremt bra at du viser at det kan bli bedre ♡ Du er tøff som deler, og jeg håper at noen som trengte dette leser ordene dine. Du er rå, kul, sikkert litt rar og ufattelig fin!

    • Carina Behrens sier

      Åh, takk for fin kommentar, DU er rå og kul og sikkert litt rar og UFATTELIG fin ❤︎ ❤︎ ❤︎

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *