Er det én ting mange ikke vet om meg, som jeg egentlig aldri har pratet/skrevet så høyt om, så er det hvor usikker jeg var da jeg var yngre. Hvor usikker jeg fortsatt er til tider. Da jeg vokste opp led jeg av ekstrem sosial angst. Altså, jeg var ikke litt usikker som alle tenåringsjenter er på et tidspunkt, jeg var ekstremt utrygg, på både meg selv og alle andre.
I dag tror jeg mange, når de møter meg, synes jeg er åpen, sosial og til og med litt artig, og kanskje en anelse rar. Og for det meste er jeg åpen og sosial og til og med artig og kanskje en anelse rar. Men den indre stemmen som forteller meg alt jeg burde gjort og sagt annerledes er fremdeles tilstede. Den stemmen som sier at alt jeg sier og gjør er teit.
Det tok meg mange år å vokse ut av den verste usikkerheten. Jeg husker jeg pleide å tro at det aldri ville komme en dag der jeg ville klare å være meg selv 100 prosent og ikke bry meg om hva andre syntes, å ikke være så nervøs for om folk likte meg eller ikke.
Etter nesten 28 år begynner jeg å nærme meg det punktet.
Det er ikke så ille nå lenger. Jeg avlyser ikke planer fordi angsten tar over. Jeg får ikke angstanfall når det er for mange nye mennesker og jeg er ganske sosial og åpen for nye mennesker og opplevelser. Men det har ikke alltid vært sånn, og det har tatt meg lang tid å bli den sosiale og oppegående Carina jeg er i dag.
Og det var bare det jeg ville si. Det kan bli bedre. Det kan bli enklere og det kan til og med bli morsomt. Det gjelder å fortsette å jobbe med deg selv, fortsette å gjøre de tingene som er aller skumlest, og gjøre de om og om igjen til de en dag plutselig ikke kjennes så skumle lenger. Det gjelder å prøve så godt du kan å ikke bry deg om hva andre tenker og tror. Om de liker deg, kjempeflott. Gjør de ikke det, deres tap. Du kan ikke bli likt av alle.
Du kan ikke bli likt av alle… og det er helt greit.
Legg igjen en kommentar