Nå har jeg savnet dere, ass. Vet ikke hvor mange ganger jeg har vært innom og tittet rundt, men så bare trykket meg ut igjen, uten å legge igjen noen spor. Jeg skal ikke unnskylde meg, for det synes jeg er teit, men jeg må innrømme at uten bloggen er det et lite tomrom inni der, som jeg ikke klarer å fylle med noe annet.
Lenge har fokuset mitt ligget 100 prosent på Bloggbar, og alt jeg har drømt om for den nettsiden og merkevaren. Og så, ut av det blå, for to/tre uker siden, sa det stopp, og jeg har ikke rørt den siden. Kanskje er det noe med begrensningene som følger med når en prøver å bygge opp noe fra start? Jeg vet ikke helt. Jeg savner det å kunne være helt meg selv, personlig eller ei, men meg selv. Å snakke om meg selv, og ikke bare motivasjon, oppturer og nedturer, blogging og markedsføring. Jeg synes det er gøy, men jeg tror ikke jeg har klart å finne den balansen enda.
Så her er jeg, da. Igjen. Kommer krypende tilbake med halen mellom beina og proklamerer min kjærlighet for dere som fortsatt titter innom denne bloggen. Det skjer mye i livet mitt for tiden, og til sommeren håper jeg å kjøpe et ordentlig speilreflekskamera, slik at jeg kan ta fotointeressen et steg videre (når skatte- og feriepenga tikker inn, heh). Dessuten er det på tide å lære typen å ta litt bedre bilder (av meg).
«Jeg tror alle som har blogget lenge lenge kjenner på den følelsen en gang i blant – å bare bli flinkere til å gi litt faen.»
Fremtiden er usikker, og jeg kan ikke love dere at jeg skal blogge hver eneste dag, men jeg vet at det er mye spennende som skjer fremover, og at jeg vil dele det med dere. Denne bloggen har vært en så stor del av meg i så mange år (er dere klar over at jeg har blogga i 15 år?!!) og jeg er ikke klar for å gi slipp. Det blir jeg sikkert aldri. Jeg kommer til å sitte her om typ 50 år og blogge om barnebarna, garantert. Jeg tror jeg bare må slutte å overtenke, slutte å føle at alt trenger å ha en mening, og bare kjøre på når jeg føler for det. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg tror alle som har blogget lenge lenge kjenner på den følelsen en gang i blant – å ville bli flinkere til å gi litt faen.
Så, vi tar det som det kommer. Jeg gleder meg!
Legg igjen en kommentar