Det er vel ingen som ikke har fått med seg at Mumford & Sons endelig har kommet med et nytt album; Wilder Mind. Det er vel like få som ikke har fått med seg at de har gjort en ganske stor vending i musikkstil og at ikke alle er like fornøyde med det.
Mumford & Sons fjernet banjoen og ble til et uønsket kjærlighetsbarn av Coldplay og Foo Fighters…
— Carina Behrens (@enkelst) April 10, 2015
Da jeg skrev tweeten hadde jeg kun hørt de to singlene som var kommet ut og jeg var ikke helt sikker på om jeg likte det jeg hørte (som du kan se på tweeten). Men, nå som jeg har hørt albumet i sin helhet… så synes jeg fortsatt de høres ut som en blanding av Coldplay og Foo Fighters, men det er nødvendigvis ikke en dum ting.
Det er noen dager siden jeg begynte å høre på albumet på repeat og jeg må innrømme at det ikke har vært så forferdelig. Nå synger jeg til og med med på sangene. Nei, de er jo ikke de Mumford & Sons som jeg er vant til, som jeg først forelsket meg i, men som de selv sier, så var det kanskje på tide med en forandring. Som med mennesker i et kjærlighetsforhold så forandrer de seg jo, de utvikler seg, og de kan velge å vokse sammen eller i hver sin retning. I mitt kjærlighetsforhold med Mumford & Sons har jeg valgt at vi skal vokse sammen!
Jeg vet det er mange som er fortvilet over at banjoen forsvant, og jeg er egentlig en av dem, men albumet er faktisk ikke så ille likevel. De er fortsatt Mumford & Sons, bare i en litt annen utgave. Wilder Mind er et mildere, chillere album som heller mer mot rock enn folk. For det er jo det de var før, et folkrock-band. Nå har de kvittet seg med «folket». Og vet du hva? Jeg har lært meg å like det!
Hva med deg?
Legg igjen en kommentar