Til og med i det våteste, kaldeste landskapet finnes inspirasjon. Det er noe ved det melankolske på høsten som gjør meg mer… romantisk. Ikke sånn, «jeg vil kysse på kjæresten min mens alle andre på bussholdeplassen står kleint og ser på»-romantisk, men sånn, «jeg vil sitte hjemme alene med et glass rødvin og jazz på høyttaleren og stearinlys som lukter billig vanilje mens jeg skriver fine setninger»-romantisk.

Skjønner du hva jeg mener?