Det der ↑ er meg akkurat nå. Det der er meg hver eneste kveld i ukedagene. Trøtt og sliten, sminke i rynkene, tørre lepper. Grumsete.
Å skulle blogge hver dag startet som noe gøy, noe som skulle tvinge meg til å utvide horisontene, jobbe mer aktivt med kreativiteten, tvinge meg selv til å se verden med nye øyne. Nå sitter jeg her, to måneder og to dager senere. Jeg har hoppet over to dager (ikke nå, og ikke etter hverandre) av diverse grunner, og en del av innleggene har vært særdeles uinspirerte og lite kreative.
Jeg skal ikke være for streng med meg selv, dette er en læringskurve. Med tanke på hvordan jeg var før jeg gikk inn i denne utfordringen (noen ganger blogginnlegg flere ganger om dager, andre ganger en måned eller fler i mellom) så har jeg vel egentlig klart meg ganske bra så langt.
Jeg er inni en periode der jeg nok ikke ville blogget, hadde det ikke vært for denne utfordringen. Dagene er lange, selv om dagslyset er kort. Når jeg våkner er det natt, når jeg drar fra jobb er det natt. Innen jeg har spist middag er klokken halv ni, kanskje ni, og så må jeg blogge og så må jeg sove, og sånn går no dagan.
Og dere, ikke misforstå, jeg skal ikke gi meg. Jeg skal nå målet mitt med å blogge hver dag (selv om jeg på en måte allerede ikke har nådd det). Jeg bare følte for å gi dere en slags forklaring. Jeg vil egentlig ikke kalle det en unnskyldning, men det er på en måte det. Ikke for deres skyld, men for min.
Noen ganger hjelper det å klage. Og det føles som at dette er det mest ærlige jeg har skrevet på lenge, er det ikke rart? Jaja, jeg har fått sagt mitt, og nå føles det litt som at jeg får en ny start igjen. Er det ikke herlig? ♥︎
Legg igjen en kommentar