For en liten stund siden, det er ikke lenge siden, satt jeg på kafé med hun jeg bor med. Hun har tidligere publisert fagbøker, men har nå fullført manuset til én roman og er halvveis på sin andre. Vi snakker masse om det å skrive: hun om hvordan det er å skrive, jeg om hvordan det er å tenke på å skrive… Vi satt på kafeen for å skrive og jeg skrev mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg mener, kjempelenge.
Men mens jeg skrev klarte jeg ikke å slippe tanken på at alle ordene jeg fikk ned på papiret var dårlige, så jeg la det fra meg og skrev et blogginnlegg i stedet. Et blogginnlegg er enkelt, ufarlig på en måte. Da slipper jeg å måtte bruke fantasien fordi jeg kan skrive om ekte ting. Meg selv. Det faller meg mye mer naturlig å skrive det jeg tenker. Å skrive historier er mye skumlere.
Jeg vet jo, så klart, at om jeg har lyst til å skrive skjønnlitterært så hjelper det ikke å gi opp med en gang det blir vanskelig. Jeg vet at for å bli god må jeg øve, og for å øve må jeg ikke gi opp før jeg har kommet i gang. Men det er nettopp det jeg gjør. Jeg er, som de fleste, min egen verste kritiker, og før jeg i det hele tatt har begynt lar jeg kritikeren stanse meg.
Og det er lett å snakke om frykten for å skrive og frykten for å skrive dårlig, men hva om jeg faktisk er dårlig på å skrive? Det er den frykten som er vanskelig å snakke om. For den er ekte, og det er den som stanser meg fra å i det hele tatt prøve. Blogging er ikke noe problem, å skrive om personlige problemer og egne erfaringer er null stress, men med en gang jeg faktisk må bruke fantasien, det er da det blir vanskelig.
Det hjelper ikke at jeg er sabla god på å lage unnskyldninger for meg selv heller…
Bilde av Gabriel Santiago.
Legg igjen en kommentar