De fleste av dere vil kjenne igjen Carina Carlsen fra TV-skjermen. Hun fikk mye spalteplass da hun både sjokkerte og underholdt under siste sesong av Norske Talenter. Nå bruker hun tiden sin på å fortsette å fremme et positivt kroppsbudskap. Jeg er så heldig å kjenne denne flotte, freidige dama litt utenfor rampelyset, og måtte så klart spørre om hun kunne tenke seg å stille opp i min nye bloggspalte Fem minutter med […]. Hun sa heldigvis JA, så dette er deres mulighet til å bli litt bedre kjent med en utrolig kul og smart dame!
Hei Carina, navnevenn ♥ Hvordan vil du beskrive deg selv?
Hei du med det vakre navnet! Jeg er feminist, kroppspositivist og uutdannet performance-kunstner, med et ønske om å redde verden med kroppen min. Jeg anser meg selv som ganske snill, veldig engasjert, men kanskje litt lite gjennomtenkt av og til. Jeg liker å anse meg selv som en dame som «gets shit done», men jeg er også lat og fryktelig rotete.
Og hvordan vil vennene dine beskrive deg?
Jeg tror de vil beskrive meg som engasjert og ambisiøs på egne og andres vegne. Jeg tror også de vil beskrive meg som en omtenksom person, men fryktelig dårlig til å trøste. Jeg er flinkere til å få folk til å le.
Foto: Nareas Sae Khow
De fleste vil kanskje kjenne deg igjen som nestennaken, muffinsspisende burlesquedanser fra Norske talenter. Hvordan endte du opp på den scenen foran flere hundre tusen nordmenn?
Jeg begynte på burlesquekurs i 2013 og skulle jo aldri stå på en scene. Jeg gjorde dette for min egen del fordi jeg trengte et pusterom fra et elendig selvbilde og hadde det egentlig fint nok på treningene i dansestudioet.
Jeg var med på et par felleskoreografier, men det var ikke helt min greie. Da de andre jentene lagde soloacts, ville jeg egentlig vente, men så ble fristelsen for stor. Da jeg lagde «Cupcake Wars» fikk jeg veldig gode tilbakemeldinger på den, og hver gang jeg har laget en act har jeg alltid falt tilbake på samme tematikk. Jeg tar en karakter som man i utgangspunktet forbinder med noe sexy (playboy bunny, Miss America, frustrert husmor) og frir henne fra alle stereotypene. Jeg kommenterer kvinnesyn og kroppspress, og synes det er viktig å servere budskapet med humor.
Da jeg meldte meg på Norske Talenter meldte jeg meg ikke på fordi jeg trodde jeg skulle vinne, eller fordi jeg er så himla god, men fordi jeg selv synes jeg hadde et viktig budskap å formidle – og da var TV2 en fantastisk god plattform å gjøre det på!
Og hvem er Fifi von Tassel?
Fifi von Tassel, som er mitt artistnavn, er egentlig bare en ekstremversjon av en engasjert Carina, og burlesque har utviklet seg fra å være en hobby til å bli en livsstil. Noen artister har et ganske klart skille på privatpersonen og scenepersonen, men det skillet blir mer og mer utydelig for min del.
Jeg jobbet lenge for å lage en bakgrunnshistorie for Fifi, men fikk det liksom ikke til. Jeg tror likevel det er noe med å få på de løsvippene og smøre seg inn i glitter som gjør at man er klar til å prestere, og det er deilig å kunne dytte Fifi inn i et skap av og til, og bare være Carina, uten å måtte være showgirl.
Foto: Mike Parsons
Du har siden blitt et slags offentlig fjes i Norge når det kommer til kroppspositivisme, og du har blant annet nevnt i intervjuer at du selv hadde dårlig selvtillit da du var yngre. Hvordan fant du din stemme og hva er ditt tips til andre for å finne sin?
Det er fryktelig vanskelig å svare på, for det var jo ikke sånn at det skjedde på 1-2-3. Jeg har slitt med bulimi og selvmordstanker, og bestemte meg en dag for at jeg måtte gjøre noe. Jeg var lei av å hate meg selv, og flyttet nærmere Oslo og begynte med stand-up og burlesque. Jeg tror jeg trengte en utfordring som sto i stor kontrast med hva jeg tenkte og følte om meg selv. Planen var jo å bli god i stand up og bare gå burlesquekurs uten å opptre, men så ble det omvendt.
Jeg tror man må lære å se det positive ved seg selv, og å se muligheter fremfor begrensninger i egen kropp. Det er så viktig å se sin egenverdi og lære å elske det man har. Vi omgir oss selv med så mye negativt, og det er sjelden du hører noen si noe positivt om seg selv. Det er stor sett klaging over at man er for tjukk, for lang, for tynn, at man ikke kan gå med det eller det, fordi sånn og sånn, osv. Når man hele tiden omgir seg med negativitet og får høre en ting ofte nok, så begynner man å tro det. Det fine er at det gjelder med positive ord også, så skriv ned de komplimentene du får, gjenta de for deg selv og dans masse naken foran speilet hjemme!
Og finn en hobby som gjør at du føler deg helt fri. Om det så er å løse matteoppgaver, løpe i skogen eller kle av deg på en scene, så skylder du deg selv å finne det fristedet.
Hva driver du med sånn ellers, når du ikke opptrer med dusker foran puppene?
Da er jeg resepsjonist på HiOA, frilansskribent, holder foredrag om kroppspositivisme og jobber i bolig for utviklingshemmede annenhver helg. Utover det har jeg en hest, er glad i film, bøker og musikk, og prøver å få presset inn tid til verdens snilleste mann innimellom slagene.
Hvordan er det å date deg?
Jeg tror ikke det er noe gøy i det hele tatt. Jeg har vært litt offentlig med dette med å være ung og ensom, og hadde i en periode uendelig dates. Det gjorde nok at jeg ble litt avstumpet og hadde vel egentlig gitt litt opp. Jeg overlot heller ikke så mye til fantasien, og la alle kort på bordet med en gang. Typ – «Hei, jeg heter Carina – jeg liker å kle av meg offentlig, og hvis du ikke liker det har ikke vi noe mer å snakke om.» Når jeg endelig traff en fin fyr som syntes alt dette bare var gøy, forsto poenget og tok meg med på date i 8.mars-toget, var jeg veldig skeptisk og lette veldig etter feil. Jeg skjønner ikke at han gadd å treffe meg igjen. Heldigvis var han langt mer ivrig enn meg!
Hva er ditt soundtrack for våren (nevn tre sanger om du kan)?
Bare tre!? Dette var en kill your darlings oppgave. Jeg lager alltid en ny spilleliste til hver årstid, og våren ser jeg for meg er som en First Aid Kit musikkvideo.
- Kate Bush – Wuthering Heights (den passer til ALT, og det er vanskelig å ikke danse dramatisk mens man synger med)
- Sia – House on fire
- White Lies – There goes our love again
Finnes det en bok du leser igjen og igjen?
Ja, jeg har to. Den ene er «Stolthet og fordom» av Jane Austen, og den andre er «Alltid Amber» av Kathleen Winsor. Stolthet og fordom har jeg lest hver sommer siden jeg var 16, og jeg blir like frustrert, irritert og engasjert hver gang jeg leser den. Alltid Amber har jeg egentlig ansett for å være en feministisk og kul bok, inntil det slo meg at dette egentlig er husmorporno av ypperste klasse. Den er fortsatt feministisk, men det ble hakket flauere å lese den.
Foto: Kristian Kittelsaa
Hvilken film har påvirket deg mest?
«Exposed – Beyond burlesque». Det er en dokumentar av Betty B, hvor hun følger noen av de største og viktigste artistene innen burlesquemiljøet i New York. Jeg tror det var da jeg så den første gangen at det gikk opp form meg at man kan si så uendelig mye gjennom denne kunstformen, og etter det har jeg blitt mye mer politisk og røffere i actene mine. Artistene sier så mye bra og flott om kropp, seksualitet og identitet, og er en dokumentar som burde vært pensum for ungdomsskolen. En periode så jeg den en gang i uka, og kan den nesten utenat. Nå setter jeg den på når jeg trenger litt inspirasjon eller en pep talk.
Siste spørsmål: hva vil du at folk skal vite om deg?
At jeg egentlig ikke er så sosial og frampå som jeg kanskje virker. Jeg er kanskje ikke akkurat sjenert, men en ekstrovert introvert, kanskje? Jeg hater å bli invitert på fest, fordi jeg synes det er så vanskelig å være sosial med mennesker man ikke kjenner og er redd for at folk skal synes jeg er dum. Det er noe annet å stå på en scene, eller holde foredrag, for da er det jeg som har kontrollen, og vet at det jeg har å si er viktig og bra. Jeg er livredd for å bli stående i et hjørne alene, men jeg er like redd for å plumpe ut med noe dumt, eller at folk skal ha et forutinntatt bilde av hvem jeg er og dømme meg deretter.
Foto: Ann Christin Langeid
Legg igjen en kommentar