Den norske arrogansen

Publisert i Samfunn av
Den norske arrogansen: Et band spiller musikk på Alexander Kiellands plass, blir ignorert av tilskuerne - Carina Behrens, carinabehrens.com

Den norske arrogansen: Et band spiller musikk på Alexander Kiellands plass, blir ignorert av tilskuerne - Carina Behrens, carinabehrens.com

Se for deg dette scenarioet: Du sitter på en utekafé i utlandet, det er varmt, dere drikker vin. Ikke så langt unna står det et band og spiller fin musikk. Alle klapper mellom sangene og noen gir de penger når de er ferdige, selv om de ikke må. Stemningen er god, smilene og latteren er på plass. Alle er glade og fornøyde. Scenario slutt.

I går satt vi en gjeng på tre (er det nok til å være en gjeng?) på Colonel Mustard på Alexander Kiellands plass i Oslo, ved uteserveringen, da det kom et band opp og spilte. Musikken var bra, de var gode, verken for mye eller for lite. Uteserveringen var kanskje 75% full. Imellom sangene var vi kanskje fem stykker som klappet. Har du sett uteserveringen på Colonel Mustard? 75% fullt er ganske mange mennesker.

Hva er det som gjør at så mange av oss ikke er villige til å klappe? Hva er det som gjør at vi nekter å se dem i øynene og si «beklager, jeg har ikke noe penger til deg» med et smil om munnen når de kommer med hatten sin? Er det virkelig så slitsomt? I går var det én mann som gikk rundt med en hatt, men han maste ikke og han var hyggelig. Flesteparten rundt oss valgte å ignorere mannen og ikke ense han da han gikk forbi.

Hva er det som gjør at vi setter så lite pris på medmennesker? Hadde det vært annerledes om de var hvite? Om de var en gjeng på syv hvite gutter som fyllesang Macarena, hadde de fått mer applaus? Det tror jeg.

Det er noe med den norske arrogansen, ass. Hvorfor kan vi ikke ‘nedverdige’ oss til å gidde å klappe for noen som velger å gi oss gratis, god underholdning uten å kreve noe tilbake?

Tar det så mye energi å være hyggelig?

Forrige innlegg Neste innlegg

8 kommentarer

  • Reply Pernille

    Dette er trist, syns jeg. Burde ikke kreve så mye energi å være hyggelig mot folk, spesielt når de prøver å skape god stemning og gjøre noe hyggelig for en! Jeg har bodd i UK i snart fire år nå, og når folk spør hva som er den største forskjellen mellom Norsk og britisk kultur så svarer jeg alltid at vi nordmenn ikke anerkjenner fremmede. Vi later som de ikke fins, ser ned i steden for i øynene til folk, og om vi dulter borti noen på gata så later begge parter som at det ikke skjedde. Det er helt bisart!

    5. juni 2015 at 11:10
  • Reply Caroline

    Innmari trist i grunnen. De var helt like i Tjekkia og. Det er så kaldt, og man blir så ille til mote.

    5. juni 2015 at 11:56
  • Reply Ingvild

    Nå synser jeg bare, men tror det har noe med at vi er et kjent folkeslag for å være litt innelukka og en smule kleine i sosiale sammenhenger. Noe som kanskje bare blir forsterket når vi er rundt andre enn våre egne, som f.eks utlendinger.

    Vi blir lett ille berørte, kleine, (om det er av flauhet eller skam, det er jo opp til hver og en) men det er rett og slett skammelig at man ikke kan være eller opptre som et medmenneske. Trist.

    BTW, elska bloggen Carebear!

    5. juni 2015 at 14:24
  • Reply Julianne

    Huff, dette var egentlig ganske trist. Men typisk norsk. Jeg tror faktisk vi, spesielt i Oslo, er dritt lei av tiggere og gatemusikanter (snakker da ikke for meg selv!), så det å ignorere de er kanskje det enkleste. Vi er redd for at hvis man gir en finger, tar de hele hånden, altså hvis vi gir noe, maser de på mer. Jeg skulle ønske stemningen i Norge var som i utlandet, slik du beskriver. Om man velger å gi penger eller ikke, er jo ikke det viktigste, men normal høflighet og et smil er ikke for mye å forlange. Men, jeg tror nordmenn har en laaang vei å gå her. Vi er, som du sier, arrogante.

    5. juni 2015 at 14:25
  • Reply Maria

    huff! så kjipt ! Eg prøvar alltid å gje folk (tiggerar/gatebladselgerar/musikantar)eit smil, MINST!

    5. juni 2015 at 17:55
  • Reply Anette

    Huff, det er kjipt ass, og flaut. Eg liker å smile til framande eg møter på gata eller på tur/trening (vel å merke i ei gate med lite folk, ikkje Karl Johan liksom), på arbeidsplassen som eg ikkje kjenner, seie «tusen takk», og «ha det bra» til dei som sit i kassa på butikken. Det skal eigentleg ikkje så mykje til for å verke litt meir hyggeleg og imøtekommande.

    5. juni 2015 at 20:35
  • Reply Brita Søreng

    Dette er en av flere ting som får meg til å dra utenlands ved jevne mellomrom ;)

    6. juni 2015 at 14:46
  • Reply Tobias

    Bra observert! Det er typisk norsk og det gjør meg lei og jeg håper altid at de som jeg går forbi uten å gi noe, at de i hvertfall føler seg sett og få litt øyekontakt og et smil.

    7. juli 2015 at 08:50
  • Legg igjen en kommentar

    Kanskje du også vil like