Selv om det absolutt ikke er noe i veien med å dra på kino alene har jeg alltid tenkt at det er noe i veien med det. Drar du på kino alene er du litt rar, merkelig og forever alone. Jeg har egentlig ikke tenkt at det er så merkverdig, og jeg kunne sikkert gjort det selv hadde jeg ikke vært hundre prosent sikker på at alle andre hadde tenkt det samme jeg tenker når jeg ser noen alene på kino: FOREVER ALONE.
Slapp av, jeg kommer ikke med grunnløse påstander her. Ved flere anledninger har jeg endt opp ved siden av en slags stereotypisk raring som gjør alle de tingene du forventer av noen som drar på kino alene. Tygger popcornet akkurat litt for høyt, smatter på lollipopen, snakker til de rundt seg, snakker til seg selv, ler på alle de upassende tidene i filmen og så videre og så videre. Likevel er det én spesiell kinotur som har brent seg fast i netthinnen og ikke vil gi slipp.
Jeg husker ikke hvem jeg var med, men filmen var «Star Trek» (selvfølgelig, ikke sant). Vi var i den største salen på Klingenberg Kino i Oslo, og det var ganske fullt, men ikke så fullt. Ved min venstre side satt hvem enn jeg var med (du var tydeligvis ikke spesiell nok til at jeg klarer å huske hvem du er) og etter hvert kom det en mann og satte seg ved min høyre sitte. Han var skallet, hadde caps og briller og ingen øyenbryn (jeg skriver ikke dette for å diskriminere de med briller uten øyenbryn, men for å beskrive personen det er snakk om). Han var alene.
Dette bildet har ingen relevanse med teksten, men Mona Lisa har heller ikke øyenbryn.
Filmen startet og den var ganske bra, bortsett fra at mannen ved siden av meg hele tiden bevegde på armen sin. Ikke hadde han godteri, for det hadde jeg bemerket meg allerede da han hadde tatt plass, men han hadde ikke engang brus. Hvem er det som drar på kino uten engang brus? Uansett, det var når jeg rettet blikket mot han av nysgjerrighet at jeg så det: han satt ikke og gravde etter godteri, men buser. Han satt med halve hånda i nesa (som jeg er sikker på at slår an på vorspiel, men på kino not so much). Han satt og gravde i hjernen etter busemenn, og hver gang han fant noe dro han hånda ut og studerte den i noen sekunder før han RISTET busen av hånda og ned på bakken. RISTET BUSEN AV HÅNDA OG NED PÅ BAKKEN!!!!
Greit nok at han ikke hadde øyenbryn, men slik oppførsel er faktisk ikke ok. Hadde han gjort det én gang kunne det vært tilgivelig, men han satt sånn gjennom hele filmen. Da filmen var over og det var på tide å forlate salen måtte jeg hoppe over den lille flekken med gulv han hadde dekket med buser. Det er folk som dette som gjør at folk som meg diskriminerer de som går på kino alene. Vi kan ikke noe for det, men vi vil bare helst unngå å få noen andres hjernerusk på oss.
Så husk det til neste gang du er på kino og får lyst til å pelle deg i nesen: jeg ser deg!
Legg igjen en kommentar