I dag var Facebook så snill å minne meg på at det er akkurat to år siden jeg satte meg på toget til Stockholm for å jobbe som «community manager» for et kreativt byrå midt på Stureplan. Jeg hadde ikke noe sted å bo og jeg hadde ingen venner eller bekjente som allerede bodde der. Jeg husker jeg hadde vært hos en negledesigner og fikset meg lange negler, fordi jeg syntes det så proft ut (men egentlig bare endte med at jeg så sykt dum ut når jeg prøvde å skrive på tastatur). Jeg hadde booket meg syv netter på hostell, på et seksmannsrom (kun for jenter). Her er noen ord jeg skrev den 19. januar, 2016:
«Rundt klokken 18 i går rullet toget inn på Stockholm Centralstrasjon og jeg hadde offisielt flyttet til Stockholm. Med et mobilnett som ikke funket endte jeg opp med å ta taxi til hostellet jeg skulle bo på. Jeg må bare si det: verdens stusseligste hostel. På rommet er det tre køyesenger, et låseskap og en lampe. Det er verken nattbordslampe, bord, stol, hyller… det er rett og slett kun det nødvendigste.»
Det skulle ta meg to uker å finne meg et sted å bo, men da jeg gjorde det var jeg overlykkelig. Bare det å ha et eget rom og en stekeovn å lage mat i, var rett og slett himmelsk. Jobben trivdes jeg godt i, og jeg likte arbeidsoppgavene, selv om arbeidstiden 09-18 hver eneste dag ble slitsomt i lengden.
Jeg hadde mange gode kolleger, og noen ble gode venner også utenom jobb, men jeg var mye ensom. Jeg følte ikke helt samhold med svenskene, sånn generelt. Du skulle ikke tro det, men vi nordmenn og svensker er faktisk ganske kulturelt ulike. Det at jeg jobbet i en veldig konkurrerende reklamebransje i tillegg gjorde det ikke lettere. Jeg var omringet av helt sinnsykt dyktige mennesker hver eneste dag, og i stedet for å dra inspirasjon fra det, følte jeg meg mindre flink selv. Ikke like ambisiøs, konkurranseinnstilt, flink, sosial, rik, kreativ… you name it.
Med andre ord, jeg ble ganske usikker på meg selv. Og fordi jeg var usikker, var det lettere å være sosial på byen, med noen øl eller mange innabords. Så jeg drakk mye øl, og mistet meg selv mer og mer i prosessen. De tingene ved meg selv som jeg hadde jobbet så mange år for å bygge opp etter en sosialt vanskelig barndom, begynte sakte men sikkert å svinne hen, og jeg var tilbake der jeg startet. Usikker, søkende etter bekreftelse og angstete. Men det så så klart ikke sånn ut utad.
Det er lett for meg å se tilbake nå, og si at det er nettopp dette som skjedde, for jeg så det ikke der og da. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, og ble ganske deprimert som følge av det. Mitt år i Stockholm skulle bli et skikkelig springbrett i karrieren, en mulighet for meg å vokse på og utvikle meg sjæl. Og selv om jeg har vokst mye på det i ettertid, vokste jeg ikke mye mens det pågikk. Jeg bestemte meg for å flytte tilbake til Oslo.
Det var en stor lettelse da jeg endelig ga beskjeden til lederen på jobb. Til og med før vi hadde rukket å sette rumpene våre ned i stolene, spurte han meg om jeg var der for å si at jeg ville slutte. Han hadde skjønt det, sett det på meg, at jeg ikke hadde det bra.
Jeg anger ikke på at jeg flyttet til Stockholm. Jeg anbefaler alle å studere eller jobbe i utlandet om de får muligheten, det er en fantastisk mulighet som kun burde sees på som akkurat det: fantastisk. Men det er viktig å høre på kroppen. Om du mistrives, og kjenner at du har gitt det en real sjanse, så er det ingen skam å snu.
Du prøvde i hvert fall.
Legg igjen en kommentar