Hippier, overgrep og LOL (bøkene jeg leser #5)

Det er en stund siden sist jeg oppdaterte dere på bøkene jeg leser, men siden da har jeg faktisk vært ganske flink. Syv bøker har jeg klart å fullføre siden i sommer, flere av dem på norsk. Jeg ligger fortsatt ganske langt bak på lesemålet mitt (18 av 24 så langt), så jeg har prøvd å bli flinkere til å lese både mer i tillegg til at bøkene jeg velger er litt kortere. (Bortsett fra den jeg leser nå, den er på over 460 sider…)

Jeg «logger» jo alle bøkene jeg leser på Goodreads, og må si jeg blir litt overrasket over noen av stjernekastene jeg har gitt. Jeg er rett og slett litt for snill, tror jeg. Samtidig som jeg vil bli mer kvalitetsbevisst, så vil jeg egentlig ikke bli enda mer kritisk enn jeg allerede er heller, fordi da kommer jeg jo til å nyte bøkene jeg leser enda sjeldnere. Det er jo ikke noe trivelig.

Anyways, har dere lest noen gode bøker i det siste? Jaja, let’s get to it, her er de syv bøkene jeg har lest siden sist, og noen tanker jeg hadde om dem!

The Girls

forfatter: Emma Cline | år: 2016 | sider: 368 | goodreads | ★★★★☆

Jeg likte denne boken godt, selv om jeg syntes den var en smule treig og udramatisk. Den vinner seg inn med godt språk, selv om også dette kan være litt vel flytende til tider. Det fantes ord inni der som jeg er ganske sikker på at en jente på 14 år ikke ville brukt, men alt i alt en veldig interessant historie, basert på jentene til Charles Manson. Jeg skulle kanskje ønske den ikke var så ekstremt lik Manson-historien, men for de som ikke kan så mye om det som originalt skjedde, tror jeg ikke dette vil være noe problem.

Furuset

forfatter: Linn Strømsborg | år: 2013 | sider: 219 | goodreads | ★★★☆☆

Jeg liker skrivestilen til Strømsborg godt, den er ganske direkte, sånn jeg liker det. Men… jeg savnet en mening med historien til Eva, hovedpersonen. Det skjedde ikke så mye, veldig lite faktisk, og det føles som om jeg gikk glipp av et eller annet poeng her?

Min venn pingvinen

forfatter: Tom Michell | år: 2016 | sider: 256 | goodreads | ★★★☆☆

Denne boken fikk jeg av Aschehoug. Det påvirker ikke min anmeldelse.

Det jeg likte med denne historien var jeg-personen, og hans erindringer av hans tid i Argentina. Dette er basert på en sann historie, og forfatteren, Tom, virker som en skikkelig real og ålreit type. Det jeg ikke likte like godt var fortellermåten, dog noe av dette muligens kan skyldes oversettelsen.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa

forfatter: Tine J. Sir | år: 2014 | sider: 91 | goodreads | ★★★★☆

Jeg likte denne veldig godt. Enkel og fin. Skulle gjerne ønske den var 100 sider lengre, lært mer om denne sommeren i Oslo, disse hete sommernettene og alt rundt. Jeg likte skrivestilen veldig godt, selv om (og dette er det ikke ofte jeg sier) jeg gjerne skulle hatt enda flere beskrivelser. Av alt. Omgivelser, mennesker, sanser.

Gjennom natten

forfatter: Stig Sæterbakken | år: 2011 | sider: 272 | goodreads | ★★★☆☆

Jeg-personen mister sønnen sin til selvmord. Verden rundt han blir mer og mer forvirrende, og helt ærlig, det blir boka også. Det er noe mørkt over boka, og selv om den ikke virket så ille i det jeg leste den, satt jeg igjen ekstremt deprimert etterpå. Kanskje var det meningen, kanskje ikke. Med Sæterbakken er det ikke godt å vite.

Felicia försvann

forfatter: Felicia Feldt | år: 2012 | sider: 192 | goodreads | ★★★★☆

Dette er den sanne historien om å være datteren til en av Sveriges fremste eksperter på barneoppdragelse – ifølge moren selv. I stedet var det en barndom fylt med redsel og ytrygghet. I voksen alder er forfatteren fortsatt sterkt preget av en kaotisk barndom. De korte avsnittene gjør denne svært enkel å lese og det er når historien og språket er på sitt mest direkte at den er best. Noen litt «flåsete» avsnitt trekker ned, men alt i alt en veldig sterk bok.

Lars er LOL

forfatter: Iben Akerlie | år: 2016 | sider: 230 | goodreads | ★★★☆☆

Denne boken fikk jeg av Aschehoug. Det påvirker ikke min anmeldelse.

Lett, underholdende bok, men jeg føler ikke at den er veldig realistisk, som mange sier. Språket til hovedpersonen, Amanda, er ikke språket til en helt vanlig jente som går i sjetteklasse, det var litt for mange store ord for det, synes jeg. Ellers var det litt for lite «show, don’t tell», men historien i seg selv er fin.