«Helvetes jævla dritt.»
Det var det det sto på første side av boken jeg begynte å lese i går, «Gjennom natten» av Stig Sæterbakken. Det var så perfekt. Det er akkurat den følelsen jeg går rundt med om dagen, egentlig uten grunn. Jeg er rett og slett litt stusselig, og går for det meste rundt og synes synd på meg selv.
Og så, da jeg lå i sengen for å sove i går, begynte jeg å tenke på alle de som har det verre enn meg. De som har en ordentlig grunn for å være triste, de som faktisk har opplevd noe kjipt, noe som gjør at de ikke er lykkelige. Så lå jeg der og følte meg dårlig fordi jeg følte på at jeg egentlig ikke burde klage. Og så blei angsten verre fordi jeg fikk dårlig samvittighet. Og sånn gikk tankene om hverandre. Lenge.
For, det er alltid noen som har det verre, sant?Det er alltid noen som har det verre.
Men vet dere hva? Det er helt greit. Så klart er det noen som har det verre. Sånn vil det alltid være. Du kan miste en arm, og det vil alltid være noen der ute som har mistet begge. Du kan miste jobben, og det vil alltid være noen som har mistet jobben og i tillegg skal skille seg. Du kan ha 20 kroner på kontoen og må spise havregryn til middag, og det vil alltid være noen som ikke har mat, tak over hodet, rent vann. Du kan brekke en finger, og det vil alltid være noen som bor i USA og muligens får Donald Trump som president.
Dere skjønner poenget. Det er alltid noen som har det verre. Og det er helt greit.
Jeg får lov til å ha det litt kjipt noen ganger, jeg også. Du også.
Det er lov å klage litt i blant, selv om noen alltid har det verre!
Legg igjen en kommentar