Ofte tar jeg meg selv i å ville endre stil. Den jeg har nå er egentlig ikke en stil i det hele tatt, det er mest komfortable, enkle klær som ser helt greie ut. Men, egentlig har jeg lyst på en ny stil. Jeg tenker ofte at jeg skulle gått mer i kjoler, både korte og lange.
Men, så kommer jeg til å tenke på leggene mine. De tjukke, store, muskelløse (nei, ikke muskuløse – muskelløse) leggene mine. De jeg er så var på når jeg går i shorts eller korte kjoler. Leggene som, når jeg ser meg i speilet, skiller seg ut, ikke er i proporsjon med resten av kroppen min.
I mine øyne.
Jeg vet, innerst inne, at det kun er sånn i mine øyne. Det er kun jeg som tenker over hvor store leggene mine er. Innerst inne vet jeg at de kanskje ikke er så store engang, at det rett og slett er synsbedrag fra min side. Mest sannsynlig har jeg helt vanlige legger. Og, om de er litt større enn andres, hvorfor bryr jeg meg så mye? Jeg legger aldri merke til andres store legger. Det er liksom bare meg, i hele verden, som har legger som ikke passer inn med resten av kroppen.
I mine øyne.
Enda står jeg her og roper at alle kropper er fine. Jeg kjemper for at kvinner skal kunne kle seg som de vil uten å måtte tåle negative kommentarer, kjemper for at folk skal forstå at alle kvinnekropper (og mannekropper) er fine, store og små. Og jeg mener det!
Bare ikke når det gjelder meg selv.
Legg igjen en kommentar