Han så ensom og kald ut der han gikk bortover i gjørmen alene. Han hadde singlet og shorts på seg, og gjennomvåte sko. Øynene var halvt lukket igjen, og han mumlet for seg selv. Han så ikke gammel ut, kunne ikke være eldre enn 18.
«Går det bra?» ropte jeg bort til han. Han løftet blikket mot meg. Han så forvirret ut en liten stund, så ristet han på hodet. «Trenger du en klem?» ropte jeg til han på nytt. Han nikket.
Jeg reiste meg fra campstolen og gikk mot han. Han begynte å gå mot meg også. I det sekundet jeg strakte armene mine rundt han begynte han å gråte. Han visste ikke hvem han var, hvor han var eller hvem han var med. Det var tydelig at han følte seg som verdens mest ensomme menneske akkurat da.
Han hadde fått i seg noe. Han sa han ikke hadde tatt noe selv, men trodde han kanskje hadde fått i seg noe likevel. Det var ganske tydelig at han hadde fått i seg noe, noe annet enn alkohol. Etter en liten stund klarnet han litt. Han sa han het Aleksander og var 17 år gammel. Han gråt fortsatt. Ville ikke slippe hånda mi.
Vi fortalte han at alt kom til å gå bra. At det ikke var verdens undergang. Han var ikke alene lenger, nå hadde han jo oss. Etter en stund klarte vi å få han til å smile, og gråten gikk over til forsiktig latter. Vi tørket ansiktet hans tørt med papir og fortsatte å klemme hånda hans hardt, slik at han ikke skulle føle seg så alene.
Vi fikk telefonen hans og fant nummeret til en av hans kompiser. Etter flere tapte anrop tok han endelig telefonen. Han virket nesten irritert over at vi ringte, og enda mer irritert ble han da vi spurte om han kunne komme og hente Aleksander, som var helt alene. Han ble irritert, men sa han skulle komme.
Aleksander, som vi endelig hadde klart å roe ned, og som endelig begynte å bli litt klarere i hodet, begynte å hylgråte da han så vennene sine igjen. Om det var av glede eller lettelse eller frykt vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at han egentlig ikke stolte på vennene sine. Det gjorde ikke jeg.
Før vi sa adjø fikk jeg en lang klem av Aleksander. Han gråt litt mer, og vi sa farvel til hverandre. Jeg lurer fortsatt på hvordan det går med 17 år gamle Aleksander som jeg fant vandrende alene på Hovefestivalen.
Legg igjen en kommentar