Det er alltid travelt når jeg skal hjem fra jobb. Hundrevis, tusenvis, av mennesker som skal av og på t-banen. Tror de er de eneste som vil hjem.
Folk er stressa for å komme seg hjem. Lage mat til familien, kanskje jobbe litt ekstra hjemmefra, rekke å se et par episoder av favorittserien før de skal legge seg og sove, slik at de er klare for å gjenta det samme i morgen.
De ser ikke de andre menneskene rundt dem. De lever i sin egen verden. Det er liten plass til alle andre.
Vanligvis er jeg med de, stressa og opptatt av mitt. Men for en liten stund tilbake var jeg ekstra sliten. Jeg orket ikke å være stressa.
Jeg tasset bortover gangen, dro føttene etter meg, var nesten borte ved trappeoppgangen ved utgangen fra t-banestasjonen, da jeg så en mann som også tasset. Enda saktere enn meg. Han så sliten ut, enda mer sliten enn meg. Som om han har vært sliten i mange år, værbitt av en fest som aldri tok slutt før det var for sent å komme seg ut.
Han var kanskje 50 år, men han så eldre ut. Han bar på tunge poser og da han kom frem til trappa måtte han sette de fra seg. Ta en pause før han skulle begi seg på trappa, som ikke er så lang men lang nok, når du er så sliten som det han var. Han plukket opp posene, men måtte holde seg fast i rekkverket.
Trenger du hjelp, spurte jeg. Ja, sa han, gjerne. Jeg hjalp han med posene opp trappa og spurte hvor han bodde. Det var ikke så langt, jeg bar posene frem til inngangsdøra.
Han fortalte at han hadde så vondt i benet, han var i en ulykke. Og at søsteren hans hadde vært gift med en nordmann en gang.
Han trengte bare noen å snakke med.
Åpne øynene og vær snille med hverandre. Noen ganger skal det ikke mer til enn å bære poser, for å være et godt menneske.
Legg igjen en kommentar