I går bestemte jeg meg for å dra på kino. Jeg har lenge hatt lyst til å se Captain Fantastic, men rett og slett ikke hatt noen å se den med. Så i går endte jeg rett og slett opp med å dra på kino alene. Og selv om jeg satt klemt imellom to vennegjenger som ble irriterte da jeg kom, fordi de ikke trodde noen skulle sitte på det ene ledige setet helt innerst, så var det faktisk ikke så verst.
Captain Fantastic handler om en far som bor med sine seks barn i en skog i Nord-Amerika, langt vekk fra all sivilisasjon. Noe skjer, som gjør at de må dra tilbake til det «virkelige liv», og det er ikke bare lett når du har vokst opp i en slags fantasiverden.
Mine tanker:
Jeg likte denne veldig godt. Jeg trodde den skulle være mer eksentrisk enn den var, men den klarer å ta for seg et ganske utenkelig scenario, og gjøre det troverdig. Captain Fantastic fikk meg til å tenke på hvor ekstremt avhengig jeg, og de fleste jeg kjenner, er av teknologi, hvor mange tomme ord jeg bruker bruker når jeg prater og hvor lite jeg egentlig vet om/tenker over hvordan verden fungerer.
Dette var en vakker film med helt fantastiske naturbilder, nydelig musikk (som blant annet den lille familien spiller selv) og situasjoner jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i, på en eller annen måte. Kjappe replikker fra barna i familien holder humøret oppe! Skuespillerprestasjonene til Viggo Mortensen og barna er mildt sagt imponerende.
Jeg satt igjen med en følelse av at livet kan være så mye mer, og det gjorde meg håpefull!
Jeg gråter ikke av filmer. Men i går gjorde jeg det.
Fem av seks stjernekast: ★★★★★☆
Legg igjen en kommentar