Frykten for å skrive - Carina Behrens, carinabehrens.com

Frykten for å skrive

For en liten stund siden, det er ikke lenge siden, satt jeg på kafé med hun jeg bor med. Hun har tidligere publisert fagbøker, men har nå fullført manuset til én roman og er halvveis på sin andre. Vi snakker masse om det å skrive: hun om hvordan det er å skrive, jeg om hvordan det er å tenke på å skrive… Vi satt på kafeen for å skrive og jeg skrev mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg mener, kjempelenge.

Men mens jeg skrev klarte jeg ikke å slippe tanken på at alle ordene jeg fikk ned på papiret var dårlige, så jeg la det fra meg og skrev et blogginnlegg i stedet. Et blogginnlegg er enkelt, ufarlig på en måte. Da slipper jeg å måtte bruke fantasien fordi jeg kan skrive om ekte ting. Meg selv. Det faller meg mye mer naturlig å skrive det jeg tenker. Å skrive historier er mye skumlere.

Jeg vet jo, så klart, at om jeg har lyst til å skrive skjønnlitterært så hjelper det ikke å gi opp med en gang det blir vanskelig. Jeg vet at for å bli god må jeg øve, og for å øve må jeg ikke gi opp før jeg har kommet i gang. Men det er nettopp det jeg gjør. Jeg er, som de fleste, min egen verste kritiker, og før jeg i det hele tatt har begynt lar jeg kritikeren stanse meg.

Og det er lett å snakke om frykten for å skrive og frykten for å skrive dårlig, men hva om jeg faktisk er dårlig på å skrive? Det er den frykten som er vanskelig å snakke om. For den er ekte, og det er den som stanser meg fra å i det hele tatt prøve. Blogging er ikke noe problem, å skrive om personlige problemer og egne erfaringer er null stress, men med en gang jeg faktisk må bruke fantasien, det er da det blir vanskelig.

Det hjelper ikke at jeg er sabla god på å lage unnskyldninger for meg selv heller…

Bilde av Gabriel Santiago.


Publisert

i

av

Stikkord:

Kommentarer

10 kommentarer til “Frykten for å skrive”

  1. Caroline avatar

    Kjenner meg ekstremt godt igjen…

  2. Inga avatar

    Sliter med det samme.. Skulle ha begynt på masteroppgaven som består av 15 000 ord, men klarer ikke begynne. Er redd for at historien jeg har valgt å utvikleikke er bra nok og at jeg ikke er flink nok til å skrive den bra.

  3. victoria avatar

    jeg veit du klarer det en vakker dag

  4. Stine Friis avatar

    Kjenner meg SÅ igjen. Prestasjonsangst is real.

  5. Maiken avatar
    Maiken

    Tro meg, Carina, du kommer til å frykte ting ved skriving resten av livet hvis det er det du virkelig har lyst til, så du kan like greit presse deg gjennom frykten for å skrive og til frykten ved å skrive med det samme. Det innebærer selvforakt, en shitload med selvkritikk og avhengighet. Lykke til med det, det er skremmende, men da slipper du i det minste skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten du har når du ikke skriver, det gnager og er mer utmattende enn frykt. Ja, også er det gøy å skrive da, det glemte jeg å nevne.

  6. Milla avatar

    // ÅH. STOR klem te deg for den fine kommentaren. Betyr mye for meg. Så mye at eg ikje har ord <3

  7. Julie avatar

    Jeg har den frykten hele tiden, men det siste året har jeg blitt flinkere til å la meg selv skrive dårlig. Ofte finner man det som er bra skjult inne i det som er dårlig, så jeg tror det beste er å bare skrive mest mulig og ikke tenke så mye på kvalitet før etterpå. Alt kan bearbeides og selv det som er dårlig kan ofte bli bra hvis man er flink til å jobbe videre med det.

  8. Lars avatar
    Lars

    Hei, Carina! Jeg må si jeg kjenner meg igjen i frykten. Det er absolutt ikke noe moro. Som jusstudent er det svært vesentlig at det skrives gode resonnementer og generelt god norsk. Selv om du helt sikkert har større utfordringer knyttet til hva som kreves for å skrive en god roman, vet jeg hvordan frykten føles. Jeg kan tenke meg hvor vanskelig det må være å komme opp med gode historier. En kan liksom ikke fremtvinge kreativitet. Dette slipper heldigvis jeg.

    Jeg har imidlertid kommet over frykten jeg tidligere forbandt med skrivingen. Jeg var også min verste fiende og hadde en tendens til å tenke for mye på at det jeg skrev var dårlig. Det er ingen direkte fasitsvar på hva som er god juss, og i starten føltes det som om jeg kjempet i blinde. Løsningen ble å slutte å tenke kritiske tanker over det jeg skrev. Dette var svært vanskelig, men ved å gjøre dette ble det lettere å øve. Hver gang jeg kjente at den kritiske stemmen entret bevisstheten min, bestemte jeg meg for at dersom det jeg skrev virkelig var dårlig så kunne bare skrive det på nytt. På denne måten ble det mer ufarlig å skrive. Deretter la jeg arbeidet vekk i flere timer før jeg igjen gikk igjennom det jeg hadde skrevet. Når jeg leste teksten på nytt hadde jeg nærmest glemt det meste av innholdet, bortsett ifra de store linjene. Jeg opplevde teksten da med nye øyne, noe som gjorde den mer selvstendig og gav meg mulighet til å vurdere den mer objektivt. Som oftest ble det en positiv lesning. Ting var ikke så ille som jeg først hadde forventet.

    Denne metoden gav blod på tann og flere år senere, etter mye skrivetrening, faller det meg nå naturlig å skrive god juss. Jeg vet ikke om dette kan ha overføringsverdi til det du driver med, men jeg følte for å dele hva som hjalp for meg.

    1. Carina Behrens avatar
      Carina Behrens

      Hei Lars, takk for langt og gjennomtenkt (og ikke minst godt skrevet) svar. Jeg tror så absolutt dette kan overføres kreativ skriving og det er garantert not jeg må bli flinkere til, å ikke kritisere teksten mens den formes, men heller etterpå. Glad for å høre at du har kommet så langt som du har gjort med den metoden, det inspirerer mer enn du aner!

  9. Luisa Fernanda del Mar avatar

    Det tenker jeg på hver eneste dag :( Men det vet du jo.. Hehe.. Jeg elsker å lese alt du skriver <3 Og gleder meg til den dagen jeg får lese boken din ;)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *