Se for deg dette scenarioet: Du sitter på en utekafé i utlandet, det er varmt, dere drikker vin. Ikke så langt unna står det et band og spiller fin musikk. Alle klapper mellom sangene og noen gir de penger når de er ferdige, selv om de ikke må. Stemningen er god, smilene og latteren er på plass. Alle er glade og fornøyde. Scenario slutt.
I går satt vi en gjeng på tre (er det nok til å være en gjeng?) på Colonel Mustard på Alexander Kiellands plass i Oslo, ved uteserveringen, da det kom et band opp og spilte. Musikken var bra, de var gode, verken for mye eller for lite. Uteserveringen var kanskje 75% full. Imellom sangene var vi kanskje fem stykker som klappet. Har du sett uteserveringen på Colonel Mustard? 75% fullt er ganske mange mennesker.
Hva er det som gjør at så mange av oss ikke er villige til å klappe? Hva er det som gjør at vi nekter å se dem i øynene og si «beklager, jeg har ikke noe penger til deg» med et smil om munnen når de kommer med hatten sin? Er det virkelig så slitsomt? I går var det én mann som gikk rundt med en hatt, men han maste ikke og han var hyggelig. Flesteparten rundt oss valgte å ignorere mannen og ikke ense han da han gikk forbi.
Hva er det som gjør at vi setter så lite pris på medmennesker? Hadde det vært annerledes om de var hvite? Om de var en gjeng på syv hvite gutter som fyllesang Macarena, hadde de fått mer applaus? Det tror jeg.
Det er noe med den norske arrogansen, ass. Hvorfor kan vi ikke ‘nedverdige’ oss til å gidde å klappe for noen som velger å gi oss gratis, god underholdning uten å kreve noe tilbake?
Tar det så mye energi å være hyggelig?
Legg igjen en kommentar