Boyhood er nummer tre jeg ser i rekken av åtte Oscar-nominerte filmer (jeg henger med andre ord laaangt etter på anmeldelsene siden utdelingen er om en uke…), og dette er den første jeg kan si med hånden på hjertet at jeg har hatt lyst til å se lenge – men det er ikke alltid like lett å overtale noen å bli med å se en film som varer i tre timer, uten garantier for at det skjer så mye… Men tro meg, det er tre vel brukte timer!
Ellar Coltrane spiller Mason. Vi følger Mason fra han er en uskyldig 6-åring som hater storesøsteren sin og fortsatt tror at foreldrene (Ethan Hawke og Patricia Arquette) skal bli sammen igjen til han uteksamineres fra High School og starter på universitetet. Og that’s it. Det skjer egentlig ikke så mye mer enn det. Vi følger livene til de involverte, og det er ikke så spesielt i seg selv. Det som er spesielt er at Boyhood er laget igjennom 12 år. Så når jeg sier vi følger livene til de involverte, så er det ikke bare rollefigurenes liv vi følger – vi følger skuespillerne også. Vi ser de blir eldre, både små og store, og det er faktisk utrolig kult (forresten et ord som kommer til å gå igjen mye i denne anmeldelsen).
Boyhood er den første filmen jeg ser der det ikke skjer noe som helst og det ikke plager meg. Jeg er kjent for å ha veldig kort fokuslunte når jeg ser på TV eller film – jeg er nok litt for avhengig av telefonen – til og med når jeg ser på noe jeg liker (finnes det et 12 Step Program for oss avhengige av Soda Crush?), men med Boyhood var det ikke sånn. Jo, jeg plukket opp telefonen et par ganger (jeg kan ikke noe for det, plutselig bare ligger den der i hånda), men akkurat da jeg hadde lagt den fra meg babler en litt veslevoksen Mason om hvordan telefonene tar over alt for mye, at vi ikke får med oss det som egentlig skjer rundt oss, i det «virkelige» liv… Jeg rørte ikke telefonen etter det.
Jeg forelsket meg litt i talentet til Ethan Hawke i denne filmen. Jeg har selvfølgelig vært klar over at han er en god skuespiller, jeg elsker blant annet de andre filmene han har gjort med regissør Linklater før (Before Sunrise osv), men i Boyhood ble jeg virkelig forelsket (i talentet hans altså). Ethan Hawke har liksom bare vært der, gjort en god jobb, men ikke noe som skilte seg ut, ikke for meg. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at han virkelig er en utrolig god – ikke minst allsidig – skuespiller. Patricia Arquette har jeg alltid likt, helt siden jeg så favorittfilmen min, True Romance, for første gang, så henne trenger jeg ikke si så mye om, annet enn at hun imponerer – nok en gang. Jeg tror nesten jeg blir nødt til å se Medium-serien hennes likevel.
Ellar Coltrane kom som lyn fra klar himmel. Kjempegod skuespiller som virkelig har klart å holde seg tro til rollen igjennom de tolv årene filmen ble spilt inn, noe som ikke kan være enkelt for en uerfaren ung skuespiller. Men Ellar gjennomfører med stil, og vi kommer garantert til å se mer av han i tiden fremover (til tross for at det ikke står noe nytt på IMDb-profilen hans enda)!
Musikken i Boyhood er fantastisk. Det går ikke an å ikke bli en smule nostalgisk når Coldplays «Yellow» åpner filmen. Nostalgien følger deg gjennom hele filmen da musikken følger tiden de lever i med artister som Blink 182, Aaliyah, Cat Power, Gnarls Barkley, Vampire Weekend, Foo Fighters, Lady Gaga – ja, jeg kunne fortsatt for evig.
Richard Linklater har virkelig laget et episk oppvekstdrama. Å følge Ellar Coltrane fra søt, liten gutt til klein, kvisete tenåring til deretter å være veslevoksen collegestudent er ganske kult. Sykt kult faktisk, og noe vi ikke har sett tidligere. Med seks nominasjoner kommer Boyhood garantert til å stikke av med minst én pris – kanskje til og med for beste film! Og vet dere hva? Det har den fortjent! Til og med samboeren min sa han likte den; til tross lengden og mangelen på eksplosjoner og bankran..!
Jeg gir Boyhood terningkast 6!
Se de andre Oscar-nominerte filmene jeg har anmeldt så langt.
Legg igjen en kommentar