Sommersveisen 2013
Fra nesten svart hår til blond-brun-oransje. Sommerhåret er på plass (og sommerfregnene begynner også å snike seg på)!
1. Noe jeg gruer meg til
Jeg gruer meg til den dagen jeg gir opp kreativiteten. Den dagen jeg ikke gidder prøve å være kreativ lengre, den dagen jeg ikke våkner opp med intensjoner om å få gjort noe, skrevet noe, laget noe. Jeg har lenge slitt med noe som ikke kan kalles annet enn kreativitetssperre, men jeg har enda ikke gitt opp. Jeg vet at jeg en dag kommer til å klare å skape noe helt eget, noe jeg er 100 prosent fornøyd med selv, som ikke blir forkastet uten et blunk. Det jeg er redd for er at denne vissheten om å klare det kommer til å minske. At jeg mister motet og gir opp. Finner ut at det er bedre om jeg gjør noe annet, noe sikrere, satser fullt og helt på noe sikkert. Noe sikkert og trygt, men ikke særlig kreativt.
Jeg skriver at jeg gruer meg til den dagen jeg gir opp kreativiteten som om det er fakta; at det kommer til å skje. Det er ikke sikkert det kommer til å skje, men akkurat nå føles ikke det ut som den største usannsynligheten. Det som er kjipt er at det er kun mitt eget ansvar. Om jeg vil «pleie» kreativiteten min, og ikke gi den opp, er det kun opp til meg selv. Og det er kjipt fordi jeg kan være litt lat noen ganger, og tro at alt ordner seg. Men, det gjør vel det, gjør det ikke?
Hemlock Grove
Har noen av dere sett den nye TV-serien «Hemlock Grove» på Netflix? Jeg har kommet cirka halveis, og har lagt til meg noen tanker på veien.
For de av dere som ikke har sett serien kan jeg fortelle at den handler om en liten by der to jenter blir brutalt drept. Det er overnaturlige vesener, varulver, som får skylden. To unge gutter som tydeligvis ikke burde være venner blir det, og må prøve å finne ut hvem som er den skyldige før han ene får skylda.
Jeg er enda litt usikker på hva jeg tenker om serien, likevel går jeg stadig inn og ser mer. Eli Roth er en god regissør, og Bill Skarsgård er selvfølgelig min nye youngster-crush, men det er så mye jeg ikke forstår. Jada, vi får sikkert svarene etter hvert, men hvor lenge må jeg vente for å få vite i hvert fall litt?
Jeg skal i hvert fall følge med videre, og synes at alle dere som har Netflix tilgjengelig burde ta en titt. Kanskje dere forstår mer enn meg, og kan gi meg en forklaring?
Babbel om blogging
Jeg sitter her og prøver å skrive om turen min til London, men klarer ikke få ned noen ord jeg mener er verdt å publisere – fordi jeg mener selv at det er totalt uinteressant for noen andre å lese om mine ville eskapader i et annet land (som egentlig ikke er så ville). Så jeg sitter her, prøver å blogge, begynner å tenke at det er uinteressant, og plutselig faller hele bloggverdenen sammen, og jeg skjønner liksom ikke poenget. Det irriterer meg, for jeg pleide jo å elske å blogge. Kanskje er det fordi jeg selv føler jeg ikke har noe å komme med? Er det fordi jeg SELV synes det er uinteressant å skrive om meg selv? Jeg leser blogger og blir utrolig fascinert og inspirert, men med en gang jeg prøver å skrive noe selv så mister jeg motivasjonen, og synes hele greia er dritt. Er det dette de kaller skrivesperre? Jeg tror nemlig det ligger noe mer bak det, jeg tror ikke det er skrivesperre jeg sliter med akkurat nå, ikke i dette minutter i hvert fall. Akkurat i dette minuttet sliter jeg med forståelsen av blogging, og jeg må få det ned på papir for å «wrap my head around» hva det er jeg egentlig mener, for jeg skjønner det ikke selv.
Er det fordi jeg er misunnelig på alle de som skriver så fint om ingenting, de som klarer å gjøre en brødskive med leverpostei interessant, er det på grunn av de at jeg nå tviler på min egen blogging? Er det fordi jeg er utdannet journalist, og ikke klarer å ta min egen skriving seriøst nok? Jeg liker å blogge. Jeg liker å ha denne ene lille plassen som er min, der jeg kan skrive om hva som helst. Men, så setter jeg meg ned for å skrive om hva som helst og ingenting dukker opp. Det står stille. Og så begynner jeg å stille spørsmål ved grunnen til å gjøre dette. Hva er vitsen, liksom? Kanskje er det bare selvtilliten som er svekket etter å ha lest nydelige tekster og sett nydelige bilder. Kanskje har det bare gått opp for meg at blogging er bortkastet tid… men nei, det vil jeg ikke innrømme, for jeg vil ikke at det skal være sant. Hadde jeg bare hatt et spesifikt mål, noe å jobbe meg mot, eller jobbe for, en GRUNN TIL Å BLOGGE!
Åh, jeg babler. Men, er det noen som kjenner seg igjen? Hvorfor gidder vi? Hva får vi igjen for det? Hvorfor er det så vanskelig å slutte? Jeg vil ikke slutte. Jeg vil fortsette, jeg vet bare ikke hvordan…
No memory, no violence
Jeg er helt forferdelig å ha med å gjøre om dagen, humøret er labert og jeg hater livet, men ikke alt i livet. Ikke det fine været for eksempel, eller det at jeg drar til London i morgen. Været og London hater jeg ikke. Det jeg hater er at jeg ikke kommer overens med romkameratene, men egentlig ikke vil flytte fordi jeg har et superdigg rom som er billig, stort og sentralt. Skal jeg være miserabel litt til og spare masse penger, eller bruke penger på et mindre, dyrere rom, ikke få spart noe, og risikere å ha det ganske bra?
Uansett… Bortsett fra det at kollektivet gjør meg ulykkelig så har jeg det ganske bra sånn egentlig, og drar som sagt til London i morgen. Ja, for dere skjønner, jeg er verdens mest fantastiske datter og storesøster og sponset mamma og lillebror med London-tur i julegave (siden ingen av de har vært der før, og ingen av de har hatt en ordentlig utenlandstur på mange år).
I mellomtiden får dere ha en fin uke, og en fin helg. Jeg skal lade batteriene, og nyte fri fra kollektivet og folkene inni det.
Ser hva som skjer
Den jobben jeg snakket om, jeg fikk ikke den. Etter å ha ventet i hva som føltes en halv evighet fikk jeg telefonen i går, midt i lunsjen på Radio Nova, der jeg hadde vært ansvarlig for en sending for første gang. Han sa han hadde dårlige nyheter, og noen gode nyheter. De dårlige var at jeg ikke fikk jobben. De gode var at de var såpass imponerte med meg at de gjerne ville ha meg med på noen prosjekter.
Jeg prøver å tenke positivt, at det ikke var meningen at jeg skulle ha jobben og så videre. Den hadde vært en karrierestart, så det er klart det er trist å måtte se vekk fra alle planene jeg klarte å legge da jeg fortsatt trodde jeg kanskje skulle få den, men nå tenker jeg at det er greit. Jeg finner meg en annen jobb, jeg fokuserer på nettmagasinet, jeg sparer penger og jeg ser hva som skjer. Ser hva som skjer, det er et skummelt uttrykk, et uttrykk jeg bruker litt for ofte. Jeg er ikke akkurat en planlegger. Jeg tar ting som det kommer, jeg ser hva som skjer. Kanskje ender jeg opp et helt annet sted enn jeg trodde i utgangspunktet, men da var det kanskje meningen at det var der jeg skulle ende opp hele tiden?
I don’t care, I love it
Det er fredag, det er kvinnedag og det er kveld. Jeg skal feire kvinner med å danse foran speilet til svensk jentepop, og så sitte sminkeløs og grafse i meg så mye taco at både magen og munnen uler. Ja, og så har jeg nytt bloggdesign–igjen. Gratulerer med dagen til meg liksom! Hva gjør dere for å markere dagen?
