Hadde dere en fin 17.mai? Jeg sto opp halv syv–etter tre og en halv time med søvn–for å lage mat til champagnefrokost der jeg selvfølgelig ikke kunne drikke champagne fordi jeg skulle på jobb på kvelden. Jeg drakk champagne likevel. Klokken seks sto jeg bak bardisken klar som et egg for å servere øl og vin og andre flotterier. Utover kvelden fikk jeg til og med danset litt, så jeg skal ikke klage. Hva med dere, ble det sang og dans og en hel masse tull?

Jeg er ikke så glad i å pynte meg, men for anledningen hadde jeg på meg denne blå kjolen fra H&M.

Champagnefrokost. Jeg lagde salaten, som nesten ingen spiste av.

Hadde ikke dette vært den perfekte scenen for en sci fi-action? Ser for meg digre aliens som kommer og bare tar over hele showet… Eller hun dama i svart, nederst til høyre. Hun ser ikke akkurat fornøyd ut.

Bare ignorer den tjukke haka mi, dette var i 2010, ok? Bilde tatt av Madeleine D. Bergsjø.

Skal du på festival i sommer? Det skal jeg. Jeg gikk litt crazy og søkte meg som frivillig på omtrent alle festivalene vi har i Norge, og har så langt fått plass på alle. Dessverre må noen bortprioriteres, men Øya er i hvert fall i boks, og kanskje Hove. Noen av dere som skal?

Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Jeg har aldri vært på festival før, ikke sånn på ordentlig. Jeg har vært på Oslo Live, men det teller ikke… Jeg vet ikke helt hva jeg synes om teltlivet og det å traske rundt i gjørme uten å få vasket seg ordentlig. For ikke å snakke om festivaldoer. Festivaldoer er som en skrekkfilm i seg selv.

For hardcore festivalfans er det vel Roskilde i Danmark som gjelder (i Skandinavia i hvert fall). Jeg har som sagt ikke vært på en ordentlig festival før, men jeg hører at Roskilde er fantastisk bra, og skittent. Og fantastisk bra. Nå har de kommet med et kult konsept som de kaller “Dream City”. Du kan gå inn på denne nettsiden, så fremt du har en billett til festivalen, og utvikle en idé som skal være en del av en drømmeby. Når alle ideer er utviklet til sitt beste, vil de prøve å få bygget det opp til en ordentlig by.

Jeg må prøve å komme meg til Roskilde neste år. Ser jo ganske heftig ut, sånn egentlig! Noen av dere som skal, eller har vært? Fortell meg gjerne om noen fine festivalminner dere har :)

Er det egentlig noen av dere som har fulgt med meg så lenge at dere husker Moviemonday? I’m bringing sexy back, og innfører Moviemonday her på carinabehrens.com. Litt fordi jeg savner å skrive om film, som jeg gjorde mye før, og litt fordi jeg trenger litt press på meg en gang i blant for å få skrevet noe. Dessuten virket det som at spalten var godt likt blant de leserne jeg hadde, og det er jo cool beans! Pluss at jeg liker å lage spalteoverskrifter i Photoshop…

Jeg var på kino og så “The Cabin in the Woods” på lørdag, og tenkte jeg kunne starte med den. Fem ungdommer drar på hyttetur, og alle stereotypene er representert: bimboen (Anna Hutchison), nerden (Jesse Williams, han heite fra Grey’s Anatomy), taperen (Fran Kranz), sportsidioten (Chris Hemsworth) og jomfruen (Kristen Connolly). De drar på hyttetur, og der skjer det en hel haug saker og ting (se trailer nederst i innlegget).

“The Cabin in the Woods” er kategorisert som en horror/skrekkfilm, og den har mange av elementene, blant annet skvetter man en hel del, men skummel er den ikke. Du kan sammenlikne denne filmen med for eksempel “Skrik”-filmene. Stemningen går fra nervepirrende til humoristisk, og du går fra å holde hendene dine foran øynene til å slå dem opp i været av ren oppgitthet. Filmen er rett og slett litt teit, men det funker. Mesteparten av tiden.

Stereotypene representert: sportsidioten, nerden, bimboen, taperen og jomfruen.

Regissør Drew Goddard har tidligere skrevet episoder av “Lost” og “Buffy the Vampire Slayer” og filmen “Cloverfield”, men “The Cabin in the Woods” er den første filmen han regisserer. Han har også skrevet manuset, i samarbeid med Joss Whedon, blant annet kjent for “The Avengers” og “Thor”. De er et godt team, og de har med denne filmen klart å fornye en oppbrukt sjanger.

Da jeg trasket ut av kinosalen var jeg litt usikker på hva jeg syntes. Jeg var allerede klar over at mange anmeldere har frydet seg over denne filmen; at de synes den representerer et friskt pust innen horrorsjangeren, men jeg vet ikke, jeg. Joda, den hadde sine gode biter, og jeg liker at konseptet går litt utenom den vanlige oppskriften som litt for ofte blir brukt, men det blir nesten litt for mye av det gode. Alt i alt er “The Cabin in the Woods” en helt greit underholdene film som jeg nå har sett og ikke trenger å se igjen. Likevel, jeg skal innrømme at det kommer til å ta en stund før jeg tør å la hverandadøren stå åpen om kvelden.

Noen av dere som har sett den, eller skal se? Hva synes/tror dere?

De styrer showet. Fra venstre: Richard Jenkins, Amy Acker og Bradley Whitford.

Hva lurker bak klesskapet, mon tro?

Gjett hvem som flytter til Oslo i juni, og skal bo under dette fine taket! GJETT!

Du trenger ikke være 14 år for å drikke natt til 1. mai, så det var akkurat det jeg gjorde. Rundt klokken 09.00 dagen derpå fikk jeg invitasjon til champagnefrokost hos noen kamerater. Fyllesyk som jeg var takket jeg gladelig ja, humpet avgårde på t-bane og buss og gledet meg til champagne. Champagne fantes det selvfølgelig ikke. Heller ikke mat. Det de hadde derimot var vin. Og aquavit. Og martini. Heh. Jeg takket høflig nei, og lot gutta drikke videre, men ble likevel med en liten tur til Blå, der de skulle drikke mer. Der diskuterte jeg livet med en mann kalt Ingrid og hindret folk i å hoppe i akerselva. Dessuten startet vi et band. Det heter Knekt Glans, og vår første singel skal hete “Det regner Ibux”. Sjanger? Elektrocountry.

Jeg dro på Revolver i Oslo på fredag (et av mine favorittsteder), og der var det tilfeldigvis en konsert på gang. Dansefoten sto i full gehør (kan man si det?), og jeg har endelig klart å finne ut hva bandet heter, nemlig Battlekat. Kan vel egentlig påstå at musikken er litt mer “alternativ” enn det jeg pleier å si, men et par av sangene deres funker så absolutt veldig bra.

Jeg klarer for så vidt ikke engang finne ut hvor de kommer fra (ikke at jeg har lett så himla mye), men de er skandinaviske i hvert fall. Tror jeg. Uansett, sleng på låta og ta deg trall foran baderomsspeilet. Det er herligt, herligt.

Jeg fikk spørsmål om jeg ville være med på konsert på utestedet Blå i Oslo på torsdag, og ja, selvfølgelig ville jeg det. Artisten var Jonathan Johansson, en ung svenske jeg aldri hadde hørt om før. Jeg sjekket ut noen av sangene hans på Spotify, og ble rimelig imponert sånn med det samme.

Konserten var selvfølgelig helt fantastisk, med både bra lys og lyd og fine visuelle effekter. Et par øl for mange og en signert CD senere (jeg fikk til og med en klem uten å spørre om det) dro jeg hjem glad og fornøyd, men det ikke før jeg fikk tatt en siste øl på et forferdelig brunt sted som bare var brunt og ikke noe mer.

De to videoene jeg legger ved er mine to favoritter så langt, og de er begge fra det seneste albumet Klagomuren. Jeg vil virkelig at dere skal sjekke ut denne musikken altså. Jonathan Johansson ble veldig plutselig godt plassert på listen over yndlingsartister hos meg, og kanskje gjør han det på deres også? Dette er perfekt musikk å ha i ørene mens du vandrer ute i solen, eller under en paraply.

Det skader ikke at han er fin å se på heller. Hør på albumet her.

Har du ikke hørt om Louis Theroux? Da har du seriøst been missing out. Louis Theroux er en litt nerdete journalist og forfatter som reiser rundt og snakker med mennesker med merkelige hobbier, yrker, livsstiler og så videre. Han er kjent for sine dokumentarer om temaer som prostitusjon, “mail order brides” og nazisme. Han går mennesker i møte i deres hverdag og virkelighet, mennesker som virker helt normale, men som lever en livsstil, eller tar visse valg, som vi andre kanskje ikke forstår. Mest av alt er han kanskje kjent for dokumentaren han lagde om en institusjon for barneovergripere, der han intervjuer både innsatte og ansatte (A Place For Paedophiles–se hele filmen nederst i innlegget).

Theroux intervjuer mennesker som andre ikke intervjuer. Han tar opp temaer som ingen andre tar opp. Han går i dybden på de tingene andre fordømmer. Som journalist er han innovativ og pågående. Han stiller spørsmålene andre ikke stiller, og han er ikke redd for å fornærme noen; gjør han det beklager han seg og fortsetter med spørsmålene. Han prøver å forstå det få klarer å forstå, og han blir kjent med mennesker som andre mennesker ikke kjenner, for eksempel prostituerte som jobber på bordell i USA. Han blir kjent med menneskene bak masken, bak yrket, bak stempelet.

Louis Theroux: The City Addicted to Crystal Meth.

Louis Theroux har blitt en talsperson for de uten en stemme. I dokumentaren The City Addicted to Crystal Meth snakker han blant annet med et par som har drevet med dop i over tredve år, men som likevel klarer å leve et relativt normalt liv. De snakker om hvordan de er hverandres store kjærlighet, og hvordan ingenting betyr noe om de ikke har hverandre. Vi møter småbarnsmødre som går inn og ut av fengsel og rehabilitering, og vi møter barnene som lider under foreldrenes misbruk. Vi ser en helt annen side av saker vi ellers ville vært så raske til å dømme.

Louis Theroux med Anne Lindmo under Nordiske Mediedager, 2009.

I et intervju med belgisk TV (Canvas+) snakker han litt om hvordan den sjenerte delen av han hjelper han i arbeidet (se hele intervjuet her):

I am quite a shy person, and I think that’s one of the reasons I do the work that I do. Anyone who’s seen my programme will know that I am not the focus of the attention (…) I seek out extreme subjects, areas of life where there are big personalities or people doing things; I’m talking about neo-nazis or people in the porn industry or people doing things that to me sounds outrageous and really over the top. But I think it’s because I’m so unlike that, so unlike those worlds (…) that that’s why I’m drawn to them. So the shyness in a way, that hesitancy, is part of what pulls me to those subjects.

På YouTube ligger flere av dokumentarene Theroux har laget igjennom årene, men den jeg har satt inn under er en av de mest . . . “oppskakende”. Pedofili har vært et tabubelagt tema i mange år, og er vel det enda, men her har Theroux gått inn i dybden og snakket med overgriperne. Han intervjuer de som mener at de er blitt “kurert”, og andre som nekter for at de noen gang har vært pedofil.

Theroux er et forbilde for meg som journalist, og han driver med noe jeg kunne tenke meg å gjøre: bli kjent med sider av verdenen jeg ikke engang har tenkt over at eksisterer, snakke med mennesker jeg aldri ville trodd ville snakke med meg, vise verden en annen side av saken, gi mennesker uten en stemme muligheten til å snakke. Det skal likevel nevnes at om jeg hadde fått muligheten til å intervjue én eneste mann i mitt liv, så måtte det vært Louis Theroux selv.

Når noen dør, hvordan skal du reagere da? Når noen du kjenner–noen som har vært en stor del av livet ditt i fortiden, noen du pleide å være veldig glad i–dør . . . hvordan skal du reagere da?

Jeg har aldri vært flink med følelser. Enten føler jeg for mye (under depresjonsperioder for eksempel), eller så føler jeg for lite. Jeg klarer ikke å forholde meg til tingene som skjer rundt meg, spesielt når det skjer noe alvorlig. Jeg trekker meg unna, trekker på skuldrene og sier at alt er OK.

Men alt er ikke OK.

Bilde tatt av Rigers Rukaj.

Faren til lillebroren min døde i går. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Det er rart å være så i det, men samtidig stå så utenfor. Han var en stor del av livet mitt i mange år, men siden jeg var fjorten år gammel har jeg ikke hatt noe med han å gjøre, bortsett fra et beskjedent “hei” på gata en gang i blant.

Nå er han borte, og jeg klarer ikke å forstå det, klarer ikke å finne ut av hva jeg tenker om det. Det viktigste for meg er å være der for lillebroren min, men det er ikke lett å vite hvordan jeg kan være der. For hvordan skal jeg kunne tilby hjelp og forståelse når jeg ikke forstår det selv?

Vi trenger kanskje ikke alle være så ekstreme som Rick Genest, men budskapet hans er noe vi alle bør ta til oss: omfavne det som er annerledes.

Bilder tatt av Raphaël Ouellet.